hjerte – symbol – Store norske leksikon

«Jesu hellige hjerte» tegnet av N. og Ives J.M. Currier på 1800-tallet

litografi

Av N.og Ives J.M. Currier.

Lisens: Falt i det fri (Public domain)

Siden hjertet i kristen og bibelsk tradisjon ansees for å være hjemstedet for blant annet kjærlighet, tro og mot, opptrer det også i billedkunsten med slike betydninger. For eksempel sees hjertet sammen med korset og ankeret som symboler på de tre «teologiske dydene» tro, håp og kjærlighet.

Fra og med 1400-tallet ble det vanlig med skildringen av Jesu hellige hjerte (fransk Sacré-Coeur) som symbol på hans kjærlighet og lidelse. Jesus sees da pekende på sitt blottede hjerte, eller hjertet vises for seg, eventuelt brennende eller blødende, omgitt av en tornekrone og gjennomboret av en eller flere lanser.

Hjertet som sentrum

Oppfattelsen av hjertet som selve livets sentrum er utbredt i mange kulturer. I det gamle Egypt ble menneskets hjertet veid når de døde ble dømt. Hos aztekerne ble hjerter ofret for å gi Sola dens tapte kraft tilbake.

I Bibelen tolkes hjertet som det innerste i mennesket, dets sjel eller sanne jeg. I de indiske upanishadene snakkes det om «hjertets lotus», det innerste kammeret i jeget, som blir en uforgjengelig del av universet når kroppen dør: «Så stort som verdensaltet er utenfor, så stort er verdensaltet inne i hjertets lotus.»

Hjertet som metafor

I kjærlighetsdikting er hjertet en sentral metafor. Pilen gjennom hjertet er et elskovssymbol; flettede papirhjerter henges på juletreet. Det gjelder å ha «mot og mannshjerte» og «hjertet på rette sted». Mange sportsfolk holder hånden på hjertet når nasjonalsangen spilles.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Vi mangler fagansvarlig for Litterære symboler

Vil du bli fagansvarlig? Ta kontakt