Norges dokumentarv

Begrepet dokumentarv brukes om informasjon som er bevart i dokumenter og andre medier, og som har historisk eller kulturell betydning. Et dokument trenger derfor ikke å være et skrevet papirdokument. Også blant annet bøker, manuskripter, arkiver, fotografier, kart, lydopptak, film og digitalt skapt materiale kan regnes som dokumentarv.

Denne brede forståelsen kommer tydelig fram i Norges dokumentarv. Registeret omfatter blant annet Kulisteinen, middelalderlover og andre håndskrifter, offentlige og private arkiver, fotografier, radio- og filmopptak og tidlige norske nettsteder. Materialet spenner over rundt tusen år.

Dokumentarv skiller seg fra for eksempel bygninger, landskap og andre fysiske kulturminner ved at det først og fremst er den dokumenterte informasjonen og dens sammenheng som har betydning. Samtidig kan selve dokumentet ha stor verdi som fysisk gjenstand, for eksempel på grunn av alder, utforming, materiale eller historie.

Dokumenter blir tatt opp i Norges dokumentarv etter nominasjon. Både privatpersoner, organisasjoner og institusjoner kan foreslå materiale. Den norske komiteen for verdens dokumentarv vurderer nominasjonene og avgjør hvilke dokumenter og samlinger som skal skrives inn i registeret. Kulturdirektoratet er sekretariat for arbeidet.

Utvelgelsen bygger på prinsippene i UNESCOs Memory of the World-program. Materialet skal være klart avgrenset, og det blir blant annet vurdert etter historisk betydning, form og stil, sosial, samfunnsmessig eller åndelig betydning, unikhet eller sjeldenhet og tilstand. Et viktig utgangspunkt er at dokumentarven skal ha betydning utover det rent lokale eller personlige, og at registeret samlet skal gi et bredt og representativt bilde av dokumentarven i Norge.

At et dokument blir tatt opp i Norges dokumentarv, innebærer først og fremst en anerkjennelse av dokumentets betydning. Innskrivningen endrer ikke hvem som eier materialet eller hvem som har ansvar for det, og gir i seg selv ikke dokumentet en egen juridisk vernestatus eller rett til økonomisk støtte.

UNESCO opprettet Memory of the World i 1992. Bakgrunnen var blant annet at store mengder dokumentarv verden over sto i fare for å gå tapt på grunn av krig, katastrofer, mangelfull oppbevaring, fysisk nedbrytning og teknologiske endringer. Programmet skal bidra til bevaring, bedre tilgang og større bevissthet om dokumentarvens betydning. Det arbeides med dokumentarv på internasjonalt, regionalt og nasjonalt nivå.

En norsk komité for Memory of the World ble oppnevnt i 2009. Det nasjonale registeret Norges dokumentarv ble lansert 8. februar 2012. Ved opprettelsen ble 60 dokumenter og dokumentsamlinger skrevet inn. Blant disse var Kulisteinen, grunnlovsdokumenter fra 1814, vaktjournalen fra Oscarsborg fra 9. april 1940, dokumentet som omtales som Kongens nei, og NRKs radiosending fra fotballandskampen mellom Norge og England i 1981. Registeret er senere blitt utvidet gjennom nye nominasjonsrunder.

Norges dokumentarv er ikke ment som en rangering av de «viktigste» dokumentene i norsk historie. Registeret skal snarere vise bredden i hvilke kilder som kan fortelle om utviklingen av det norske samfunnet.

Blant dokumentarven finnes materiale om statsdannelse og politisk historie, som middelalderlover, folketellinger og dokumenter fra 1814. Andre innførsler dokumenterer språk, litteratur og kunst, blant annet materiale etter Ivar Aasen, Camilla Collett, Edvard Grieg og Sigrid Undset. Sosial- og minoritetshistorie er representert gjennom blant annet samiske og kvenske dokumenter, fotografier fra samenes landsmøte i Trondheim i 1917, arkiver etter jødiske nordmenn og fotografier av romani som levde som båtreisende langs Sørlandskysten.

Registeret omfatter også nyere medie- og samtidshistorie. Blant eksemplene er lydopptak av norsk folkemusikk, radio- og fjernsynsproduksjoner, de tidlige norske nettstedene til Oslonett fra 1990-årene og minnemateriale etter terrorangrepene 22. juli 2011. Slik viser registeret at dokumentarv ikke bare er gamle og sjeldne dokumenter, men også materiale fra nyere tid som kan få stor betydning som historiske kilder.

Norges dokumentarv er ulikt fra fra Memory of the World International Register, UNESCOs internasjonale register. Det norske registeret gjelder dokumentarv av nasjonal betydning, mens det internasjonale registeret omfatter dokumentarv som vurderes å ha særlig betydning i verdenssammenheng. De nasjonale registrene bygger på de samme grunnleggende prinsippene, men innskrivning i Norges dokumentarv innebærer ikke automatisk at materialet blir tatt opp i det internasjonale registeret.

Flere dokumenter og samlinger med norsk tilknytning er også tatt opp i UNESCOs internasjonale register. Blant dem er manuskriptmaterialet til Henrik Ibsens Et dukkehjem, lepraarkivene i Bergen, dokumentasjonen fra Roald Amundsens sydpolekspedisjon, Thor Heyerdahls arkiver, fotografiene etter nordlysforskeren Sophus Tromholt og arkivmateriale knyttet til de Castbergske barnelovene.

Memory of the World er et UNESCO-program og ikke en internasjonal konvensjon. Arbeidet bygger derfor i stor grad på synliggjøring, faglig anerkjennelse, bevaring og tilgjengeliggjøring, snarere enn på juridisk vern.

• arkiv
• dokument
• UNESCO
• Kulturdirektoratet