Foreldre: Tegner Abraham Bøchman Scheen (1900–85) og Marit Rønning (1905–88).
Gift 1) 1967 med pottemaker Kyrre Grepp (20.11.1943–), sønn av skuespiller Ole Grepp (1914–1976) og Else Avenstrup (1916–1993), ekteskapet oppløst 1971; 2) samboer 1974 og gift 1983 med professor Per Otnes (1941–2025), sønn av bankfunksjonær Hans Otnes (1906–1952) og frisør Margit Haugnes (1914–2003).
Kjersti Scheen var en norsk forfatter og tegner. Hun debuterte med barneboken Fie og mørket i 1976 og ga senere ut en rekke barne- og ungdomsromaner og lettleste bøker, til dels med egne illustrasjoner.
Scheen utmerket seg særlig med sine levende jenteportretter, blant annet i Månefeen, som tar opp anoreksi som tema. Hun illustrerte også en rekke andre forfatteres verker.
Kjersti Scheen vokste opp i en familie hvor den muntlige fortellerkunsten sto sterkt på både mors– og farssiden. Denne bakgrunnen virket utvilsomt inn på hennes livsvalg. Faren var dessuten tegner, og datteren fulgte i første omgang i farens fotspor. Hun vokste opp på Nordstrand i daværende Aker, og etter realskolen i 1960 gikk hun på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole fra 1960 til 1964.
Kjersti Scheen illustrerte sin første bok i 1963. Frem til 1970, da hun fikk Kulturdepartementets illustrasjonspris for Gutten som fant kirkesølvet av Reidar Brodtkorb, jobbet hun frilans som tegner og illustratør. Samme år ble hun ansatt som journalist og tegner i Friheten. Fra 1980 var hun selvstendig tegner og forfatter på heltid.
Scheen debuterte i 1976 med Fie og mørket, som både i skrift og bilder var preget av tidens hverdagsrealisme. For denne fikk hun Kultur-og kirkedepartementets billedbokpris. Utover i 1980– og 1990–årene fjernet hun seg til en viss grad fra det realistiske utgangspunktet og utviklet et mer fantasirikt billedspråk, blant annet i de tre lettlesbøkene Sofie og pytondagen, Sofie og tøffe Anders og Sofie og hulesteinen. Her er forelskelse skildret på en måte som er både poetisk og humoristisk.
Som voksenbokforfatter debuterte Scheen i 1986 med romanen Vårmåne. Tematisk knyttet til denne er Reisebeskrivelse og De siste vokterne. Alle tre handler om kvinner som lever på randen av sammenbrudd på grunn av traumatiske barndomsopplevelser som de må bearbeide for å kunne leve et normalt hverdagsliv.
I 1992 gav Kjersti Scheen ut sin første ungdomsroman, I byen – der alt kan skje. Etter det ga hun ut flere ungdomsromaner, blant andre Kaperøya, Månefeen og Villas vals. Her skiller især den velskrevne Månefeen seg ut, med sin innsiktsfulle behandling av anoreksi.
Senere ga Kjersti Scheen ut en rekke bøker som bekreftet hennes posisjon som en viktig og dyktig barne- og ungdomsbokforfatter.
Fra midten av 1990-årene gjorde Scheen seg særlig bemerket som krimforfatter. I 1994 ga hun ut sin første roman, Teppefall, med den rappkjeftede og handlekraftige eks-skuespillerinnen Margaret Moss i hovedrollen. Både i denne og Ingen applaus for morderen er deler av handlingen lagt til teatermiljø. Moss ligner en kvinnelig utgave av Philip Marlowe (Raymond Chandler), men hennes private problemer blir i høyere grad trukket inn. I alt ga Scheen ut fem kriminalromaner, alle med Margaret Moss i hovedrollen.
Foruten de tidligere nevnte prisene fikk Kjersti Scheen Kulturdepartementets spesialpris i 1989 for Sofie og tøffe Anders, departementets litteraturpris 1993 for Månefeen og Skolebibliotekarenes litteraturpris i 1994. Samme år ble hun tildelt Gyldendals legat.
Kjersti Scheen satt i styret i Tegneforbundet fra 1977 til 1981, og fra 1989 til 1993 satt hgun i styret for Norske Barne- og ungdomsbokforfattere. Mellom 1997 og 2001 satt hun i NBUs litterære råd.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.