Birgit Hanna Maria Wessel
Birgit Mattsson Wessel
datter av Carin Mattsson og sivilingeniør K. Hilmer
gift i 1936 med møbelsnekker og interiørarkitekt Bjarne Eugen Wessel
Birgit Wessel var en svensk-norsk tekstildesigner og brukskunstner. Hun arbeidet både som selvstendig designer med egen vevstue fra 1938 og drev butikken «Vakre hjem» i Oslo med sin mann, interiørarkitekten Bjarne Wessel.
Wessel hører med blant Norges fremste tekstilkunstnere i tidsrommet 1940–1970. Hun leverte tekstiler til mange av etterkrigstidens viktige offentlige interiører, og under Scandinavian Design-periodens gullalder spilte hun en sentral rolle i det norske brukskunstmiljøet.
Birgit Wessel ble født i Stockholm som Birgit Mattsson. Hun studerte ved Konstfack (tidligere Högre Konstindustriella Skolan) i den svenske hovedstaden under tekstilkunstneren Annie Frykholm (1932–1937). Senere var hun i praksis hos billedkunstneren Ewald Dahlskog og i tekstilkunstneren Märta Maas-Fjetterströms atelier på Båstad i Skåne, noe som trolig fikk henne til å satse på veving.
Hun giftet seg med den norske interiørarkitekten Bjarne Wessel og bodde fra 1937 i Norge. Kunsthåndverkeren Carin Wessel er hennes datter. Arkitekt Sverre Fehn tegnet en villa til familien på Ljan i Oslo som sto ferdig i 1965, men de tok aldri huset i bruk.
Wessels første større offentlige arbeid var sceneteppet til Saga kino i Drammen (1941). Med utgangspunkt i materialmangelen under andre verdenskrig laget hun et kjempemessig lappeteppe, hvor vevstuas restegarn ble tatt i bruk.
Vevstua til Wessel lå i Hausmanns gate mellom 1938 og 1980, der hun jobbet sammen med assistenter. Hun designet mønstre for industrien, og det ble vevd tekstiler som ble solgt i «Vakre hjem» i Tordenskioldsgate, hovedstadens første spesialforretning for brukskunst. Møbelstoffene ble vevd på halvautomatiske vevstoler, de såkalte Tallåsen-vevstolene fra Sverige. Hun engasjerte også hjemmevevere på Toten. Tekstilene ble enten solgt i «Vakre hjem» eller de gikk direkte til de mange spesialoppdragene hun hadde.
Wessel hadde mange oppdrag både for det offentlige og det private. Ved flere anledninger samarbeidet hun med arkitektene Arnstein Arneberg og Magnus Poulsson. Hun leverte blant annet tekstiler til Kongeskipet Norge (1947–1948), gardiner og møbeltrekk til Oslo rådhus (1950), møbeltrekk til Sikkerhetsrådets sal i FN-bygningen i New York (1951), gulvteppe til kongefamiliens bolig på Skaugum (1951) og tekstiler til Norges NATO-ambassade i Paris (1954) i samarbeid med vever Elise Jakhelln og interiørarkitekt Eva Nordsveen.
Oppdragene omfattet ofte formgivingen av hele tekstilmiljøet i et rom: Gardiner, gulvtepper, duker, portierer og møbeltrekk ble satt sammen til en harmonisk helhet. Til slike spesialoppdrag utviklet Wessel mønstre og komposisjoner som senere kunne settes i håndverksmessig serieproduksjon og selges som metervare i Vakre Hjem. Mange av Wessels mest kjente gardin- og møbelstoffer ble til på dette viset: Ballblom, Ranken (1947), Potteblomst (1949) og Vår og Forår, alle småmønstrede innredningstekstiler med en nøye utviklet balanse mellom ornament og bunn.
Wessel interesserte seg mye for vevtekniske spørsmål som førte til nye løsninger. Til et gulvteppe til Stortinget eksperimenterte hun seg fram til en ny bindingsstruktur med spælsau-ull i både renning og innslag, som ga en unik elastisitet og dermed slitestyrke sammenlignet med flossvevde heldekkingstepper. I forbindelse med det nesten 40 m2 store gulvteppet til kronprinsesse Märthas 50-års dag (1951) fikk Wessel spesialkonstruert en vevstol.
Birgit Wessel var opptatt av form og funksjon. Gardinene skulle slippe lys inn i rommet samtidig som de skulle skjerme mot sola. Møbelstoffene skulle være slitesterke, og det samme gjaldt gulvteppene. Hun valgte materialer ut fra funksjon og brukte naturfiber, som ull fra spælsau, bomull, lin og til og med siv. Også som formgiver av brukstekstiler var altså Wessel opptatt av funksjonelle krav. Møbelstoffet Cecil (spælsau-ull) var resultat av et slikt utviklingsarbeid. Det er tatt i bruk på flyseter for SAS, passasjerskip og andre slitasjeutsatte møbler i offentlig miljø. Wessel utviste stor kreativitet innenfor rammene av avgrensede oppdrag.
Samtidig som Wessel gikk i bresjen for å gjeninnføre spælsau-ullen som vevmateriale, eksperimenterte hun også med moderne kunstfiber. Hun introduserte uvante materialsammensetninger som silke og ull, bomull og gull. Først i slutten av 1970-årene ble dette alminnelig akseptert i det norske tekstilmiljøet.
Møbelstoffene Forår og Efterår ble vevd en gang i 1950-årene.
Mange av møbelstoffene hadde figurative blomstermønstre. Et annet karakteristisk trekk ved Wessels designuttrykk var harmoniske farger. Selv om de ofte var sterke og uvanlige i sin tid, var formspråket lavmælt.
Wessel designet også mønstre med imiterte vevstrukturer på Fibotex-plater, som var en type plastlaminater i respatex. Hun laget dessuten gipsengler som ble solgt i «Vakre hjem».
I 1950- og 1960-årene var mange tekstilfabrikker i virksomhet i Norge. Birgit Wessel tegnet mønsteret Singelstripen for Solberg Spinderi i 1955, og skapte med dette en fargerevolusjon i norsk innredningstekstil. Den ensfargede gardinen med hvite, brutte striper ble levert i over 80 forskjellige fargekombinasjoner, alle friske og klare og i sterk kontrast til etterkrigstidens dominerende fargesyn. I 1958 fikk Wessel førstepremie i Landsforbundet Norsk Brukskunsts gardinstoffkonkurranse med utkastet Primavera.
Andre bedrifter Wessel samarbeidet med, var Landheim Veveri på Skreia på Toten (gardiner av siv), Røros Tweed (gardiner av ull), Joh Petersen / Fortex (duker og brikker) og Haldens Bomuldsspinderi og Væveri (gardiner). Gardinen Bukett vevd for Halden fikk Merket for God design i 1970. I de gjennombrutte gardinene løste hun den tilsynelatende umulige oppgaven å sile dagslyset, lune for kveldsmørket, skjerme for innsyn uten å stenge for utsikt og gi rommet karakter uten å dominere.
I tillegg til å være utøvende designer og drive egen bedrift underviste hun og var sensor ved Statens Kvinnelige Industriskole og lærer ved Statens lærerskole i forming (1964–1966). Hun var styremedlem i Foreningen Brukskunst fra 1939 og jurymedlem der, og også jurymedlem for Oslo Håndverks- og Industriforening og Forbrukerrådet. Hun var leder for Oslo Håndverks- og Industriforeningens permanente utstilling i Forum i ti år.
Forsideomslag til rapport for vandreutstillingen Design in Scandinavia (1954–1957), tegnet av Tapio Wirkkala. Utstillingen var særs viktig for å markere skandinavisk design internasjonalt i 1950-årene.
Wessel står som en av de mest sentrale personene innenfor Scandinavian design, som dominerte norsk interiørdesign i etteHun rkrigstiden. Hun deltok på utstillingen «Design in Scandinavia» som ble vist i USA og Canada i 1954–1957. I 1959 fikk hun også, som den tredje i rekken, den høythengende Jacob-prisen, som hvert år deles ut til en norsk formgiver, arkitekt eller designer.
Wessel bidro dessuten i vesentlig grad til 1950- og 1960-årenes vevrenessanse. Hun var en pioner innenfor industridesign gjennom sitt samarbeid med en rekke norske tekstilfabrikker. Spennvidden i hennes produksjon er stor, kvaliteten høy, formspråket nedtonet, men av høy kvalitet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.