merkesmann

Sagaene nevner ved navn en rekke merkesmenn helt fra Harald Hårfagres tid (cirka 865–930). Et dokument fra 1290 inneholder til og med en tradisjon om merkesmann allerede hos Haralds angivelige far, den sagnaktige østnorske småkongen Halvdan Svarte.

Det er vanskelig å vurdere i hvilken grad omtalen av merkesmenn flere hundre år før nedskrivingen av sagaene reflekterer en ekte historisk tradisjon og faktiske historiske personer. Men det er i og for seg ingen grunn til å betvile at konger og andre høvdinger og hærførere utpekte egne fanebærere eller merkesmenn, helst blant de beste og mest erfarne krigerne sine.

Ifølge hirdskråen, hirdloven fra høymiddelalderen som vi kjenner i en redaksjon fra Magnus Lagabøtes regjeringstid (1263–1280), var det fremdeles merkesmannens oppgave å bære kongens merke både i fred og ufred. Men senest på den tid, og trolig atskillig tidligere, hadde merkesmannen blitt en hirdembetsmann med langt videre oppgaver enn dette og en betydelig posisjon i kongens hird. Hirdskråen plasserer ham nærmest under stallaren (egentlig stallmesteren) i rang.

I den bevarte hirdskråen er det spor etter en eldre hirdskrå som kan gå tilbake til kong Sverre Sigurdssons regjeringstid (1177/1184–1202). Ifølge den skulle merkesmannen ha 10 marks veitsle i forlening fra kongen, som kan ha svart til inntektene av fem vanlige gårdsbruk. Men senest under Magnus Lagabøte ble det bestemt at merkesmannen skulle ha samme personlig rett og veitsle som stallaren og lendmennene (fra 1277 kalt baroner) skulle ha, det vil si 15 marks veitsle. Selv om han i rang stod etter stallaren, ser det altså ut til at merkesmannens posisjon i hirden var blitt oppgradert.

Blant oppgavene som hirdskråen tillegger merkesmannen, hører funksjonen som meklingsmann i stridigheter innenfor hirden. Han skulle sammen med stallaren være til stede på alle møter i hirdorganisasjonen, og i samråd med kongen skulle disse to hirdstyrerne få i stand forlik både mellom de egentlige hirdmennene og de såkalte gjestene i saker der det var behov for det. Dette ga merkesmannen sammen med stallaren en slags myndighet som forliksdommere i tvister innad i hirdorganisasjonen, og forutsatte vel et minstemål av juridisk kompetanse.

Ellers heter det om merkesmannen i hirdskråen at han skulle være «til største hjelp for kongen» og alltid være hos ham, enten kongen var i kongsgården (det vil si i en av kongsgårdene) eller på reiser.

Fra slutten av 1200-tallet ble merkesmannens posisjon i hirden øyensynlig ytterligere styrket. Eirik Magnusson (1280–1299) ser ut til å være den siste kongen som holdt seg med en stallare. Det har nok dels sammenheng med at det nyere kanslerembetet steg frem som stadig viktigere i riksstyringen og fortrengte stallaren som den politisk ledende rådgiveren for kongen. Men samtidig overtok merkesmannen trolig alene ansvaret for de oppgavene han tidligere hadde hatt sammen med stallaren, kanskje også stallarens oppgave som talsmann for kongen overfor hirden. Og i en retterbot eller forordning fra 1303 bestemte kong Håkon 5. Magnusson (1299–1319) at merkesmannen på kongens vegne skulle ha påtalemyndighet og rett til å kreve inn bøter, og dessuten forsvare kongen i saker som ble reist mot ham. Dette er oppgaver som eksplisitt eller implisitt etter hirdskråen lå til stallarembetet.

Allerede i 1302 ble merkesmannens stigende posisjon i riksstyret markert på annen måte. I en retterbot om kongearven bestemte da kong Håkon at merkesmannen skulle være blant de fire menn som skulle stå for den daglige styringen av landet under en eventuell mindreårig konge i fremtiden.

Slik står merkesmannen under Håkon 5. frem som den fremste av de ordinære hirdembetsmennene, med flere nye og tunge oppgaver som tidligere lå under det avviklede stallarembetet. Dette er trolig bakgrunnen for at det i en stor retterbot om hird og forvaltning fra 1308 ble bestemt at det skulle være to merkesmenn, angivelig spesielt for å lette kongens byrder knyttet til hirdstyringen.

Merkesmannen står altså gjennom lovgivningen på 1200-tallet og begynnelsen av 1300-tallet frem som en stadig viktigere figur. Det er likevel blitt påpekt at han opptrer ganske sjelden i andre kilder fra denne tiden. Når dette skjer, er det i og for seg i situasjoner som understreker embetsinnehaverens sentrale posisjon:

• I 1276 beseglet han ved en anledning et kongebrev og utførte på den måten en oppgave som normalt tillå det kanslerembetet som vokste frem på denne tiden.
• I 1285 opptrådte han sammen med stallaren, en lagmann og fire andre menn som kongens «hemmelige råd».
• I 1319, etter kong Håkons død, opptrådte han, i samsvar med bestemmelsene i retterboten om kongearven fra 1302, i møter og forhandlinger sammen med andre av rikets fremste menn om etableringen av kongefellesskapet med Sverige og formynderstyret for den svensk-norske barnekongen Magnus 7. Eriksson.

I de nærmeste årene før og etter 1319 opptrer merkesmannen enkelte ganger som medlem av domskommisjoner. Men når ridderen Pål Eiriksson, som var merkesmann senest fra 1317, i de påfølgende årene ellers opptrer sammen med andre av rikets fremste menn på rikets vegne, skjer det uten bruk av tittelen merkesmann. Riddertittelen var tilstrekkelig. I 1308 hadde Håkon 5. Magnusson bestemt at det ikke lenger skulle utnevnes baroner (de tidligere lendmennene) i Norge. Ridder ble med dette den høyeste tittel i det norske verdslige aristokratiet. Og når herr Eirik senere likevel unntaksvis omtales som merkesmann, får man inntrykk av det bare var en tom tittel.

Pål Eiriksson ble i hvert fall den siste som bar embetstittelen merkesmann. Han døde i 1344 eller kort tid etter. Men da var dette riksembetet for lengst avviklet. Det forsvant i praksis etter alt å dømme nokså umiddelbart etter at Norge fikk felles konge med Sverige. Da, og senere under kongefellesskapet med Danmark, var det ikke lenger behov for noen særskilt norsk hirdorganisasjon med egne hirdembetsmenn. Påtalemyndighet og oppkreving av kongens bøter kunne lokale syslemenn og lensherrer ta seg av.

Selve ordet merkesmann har likevel overlevd i mer overført betydning opp i nyere tid som en betegnelse, nå litt gammeldags, på en som opptrer som leder eller foregangsperson for et parti, en organisasjon, en bevegelse, en sak eller lignende (på samme måte som bannerfører har vært brukt, og nå særlig fanebærer, i slike sammenhenger).

• merke
• heraldikk
• Norge i høymiddelalderen

• Fladby, Rolf: «Merkesmann» i: Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder bind XI, spalte 555–556.