matloven

Lovens første kapittel har bestemmelser om lovens formål, definisjoner, samt saklig og stedlig virkeområde.

Lovens saklige og stedlige virkeområde er nærmere definert i lovens andre og tredje paragraf.

Matloven gjelder for norsk land- og sjøterritorium, norske luft- og sjøfartøyer og innretninger på norsk kontinentalsokkel, og omfatter alle forhold i forbindelse med produksjon, bearbeiding og distribusjon av innsatsvarer og næringsmidler. Forskrifter kan utvide virkeområde, for eksempel gjelder dyresykdomsbekjempelsesforskriften også i norsk økonomisk sone.

Virkeområdet er med andre ord svært bredt. Dette er for å sikre at loven omfatter alle ledd i prosessen og verdikjeden.

Loven gjelder også for alle forhold vedrørende plante- og dyrehelse som kan føre med seg smitte. Det vil si at det også vil gjelde private husholdninger.

Lovens andre kapittel har bestemmelser om generelle krav til og forpliktelser for virksomheter som omfattes av lovens virkeområde.

I lovens femte paragraf fastslås det sentrale prinsippet om at det er virksomheten som er pliktsubjektet, og at det er de selv som skal sørge for at de overholder reglene som oppstilles i lov eller forskrift.

«Virksomhet» er definert i lovens § 4, og forstås som ethvert privat eller offentlig foretak samt privatpersoner som omfattes av lovens virkeområde. Tine ASA eller en italiensk restaurant er to eksempler på slik virksomhet. Restaurantens ansvarlige skal blant annet påse at deres aktiviteter er hygienisk forsvarlig.

I dette kapitlet finnes det dessuten bestemmelser om at virksomheten skal gi Mattilsynet adgang til sted eller lokale der det foregår aktivitet som omfattet av loven, for eksempel en restaurant (se lovens § 13). Virksomheten har opplysnings- og rapporteringsplikt overfor Mattilsynet (se lovens § 14).

Lovens tredje kapittel stiller spesielle krav knyttet til innsatsvaretrygghet (for eksempel fôr til kyr), plantehelse, dyrehelse, næringsmiddeltrygghet og lovens relasjon til dyrevelferd. En person som eksempelvis eier et kjæledyr, skal sørge for at det ikke oppstår fare for utvikling eller spredning av dyresykdom.

Lovens fjerde kapittel gir lovhjemmel for at Mattilsynet kan fastsette avgifter, gebyrer og erstatninger. Både virksomheter og privatpersoner kan være ansvarlige etter denne bestemmelsen.

Loven har også en bestemmelse om eierens rett til erstatning dersom Mattilsynet gir vedkommende pålegg om avlivning av hans eller hennes husdyr (se lovens § 22). Dette gjelder også dersom husdyret dør som følge av pålagt behandling. Dette gjelder likevel dersom eieren eller annen som har ansvar for dyrene, forsettlig eller grovt uaktsomt har forvoldt sykdom hos dyret.

Lovens femte kapittel inneholder blant annet bestemmelser om Mattilsynet som tilsynsmyndighet. Mattilsynet kan for eksempel komme på inspeksjon i form av rutineinspeksjon, som oppfølging av tidligere inspeksjon, på grunn av en bekymringsmelding fra kunder (tips), eller annen oppfølging. En inspeksjon fra Mattilsynet skjer som hovedregel uanmeldt.

Hvis Mattilsynet finner brudd på regelverk, kan det brukes ulike reaksjoner for at virksomheten skal rette opp i regelverksbruddet utfra risiko. I følge lovens § 23, kan Mattilsynet forby import, eksport og omsetning eller pålegge tilbaketrekning fra markedet, isolasjon, avlivning, destruksjon, kassasjon, båndlegging, merking eller særskilt behandling. Dersom virksomheten ikke følger et pålegg, kan Mattilsynet selv gjennomføre slik tiltak.

Lovens § 27 gir Mattilsynet en plikt til å informere allmennheten dersom det foreligger rimelig grunn til mistanke om det kan oppstå fare for menneskers eller dyrs knyttet til næringsmidler eller fôr.

Videre åpner kapitlet for bruk av administrative reaksjoner som tvangsmulkt dersom en virksomhet ikke følger pålegg/vedtak fra Mattilsynet innenfor en nærmere fastsatt frist.

Ifølge lovens § 28, straffes overtredelser av loven eller bestemmelser gitt i medhold av loven med bøter eller fengsel inntil ett år. Under særlig skjerpende omstendigheter kan man straffes med fengsel inntil to år.

Lovens § 24 gir videre Mattilsynet hjemmel til å pålegge virksomhetene sykdomsbekjempende tiltak, herunder rengjøre, desinfisere eller destruere eiendom, bygning eller løsøre hvor det er mistanke om smittestoffer eller planteskadegjørere. Mattilsynet kan videre pålegge bruksbegrensninger på eiendom, bygninger eller løsøre for å motvirke at eventuelt gjenværende smittestoff kan forårsake nye sykdomstilfeller.

Mattilsynet kan også pålegge en virksomhet å stenge en eller flere aktiviteter. Begrepet «aktivitet» er ment å fange vidt og peke tilbake på alle forhold som omfattes av loven. Det er ikke nødvendig at aktiviteten foretas som ledd i næringsutøvelse. Dersom pålegg om stenging ikke etterkommes, det er ukjent hvem som er ansvarlig eller det er nødvendig å få gjennomført tiltak raskt, kan Mattilsynet selv gjennomføre stenging.

Lovens sjette kapittel gir blant annet hjemmel til å i særlige tilfeller dispensere fra lovens krav og forpliktelser.

Begrepet «særlige tilfelle» skal tolkes strengt. Det må foreligge et kvalifisert objektivt grunnlag til å kunne frita for oppfyllelse av den bestemte rettsregelen. Et særlig tilfelle skal anses for å være noe mer enn de situasjoner som dukker opp i hverdagens rot og unøyaktigheter. For eksempel kan ikke dårlig økonomi i virksomheten alene bli ansett som et særlig tilfelle. Et eksempel på en situasjon der det kan være behov for å dispensere fra bestemmelsene, er dispensasjoner av hensyn til forsvarets aktiviteter i felt.