beitelova

Lovens kapittel 1 er opphevet, se under Historikk.

Lovens kapittel 2 bestemmer at eier eller innehaver av husdyr er, uten hensyn til skyld, ansvarlig for skade som dyrene volder på avling og annen eiendom når de kommer inn på et område hvor de ikke har rett til å være. Eier eller innehaver har plikt til å sørge for at husdyrene ikke oppholder seg på steder hvor det ikke er lov til å ha dem, såkalt vokteplikt. Ansvaret kan reduseres eller falle bort dersom skadelidte har medvirket til skaden, især ved å vanskjøtte gjerdeplikt. Husdyr som kommer inn på fremmed område, kan grunneieren ta i forvaring («innsette») og holde tilbake inntil utgifter ved denne forvaringen og eventuelt erstatningsansvar («skadebot») for skade er dekket.

Kapittel 3 gir adgang til å regulere eller forby beiting i skogsmark og om merking av dyr som er sluppet på beite.

Det fantes bestemmelser om dyr på beite allerede i jordfredningsloven av 1860. Hovedregelen var at enhver hadde plikt til å holde sine beitende dyr på egen grunn. Eieren måtte passe på slik at dyrene ikke kom inn på eiendommer der de ikke skulle være. Men jordfredningsloven dreide seg mer om gjerder enn om beite, og derfor ble det i 1935 nedsatt en såkalt beitekomité. Denne komiteens arbeid resulterte i at jordfredningsloven ble erstattet av to lover, beitelova av 16. juni 1961 og grannegjerdelova av 5. mai 1961.

I 1970 ble det i tillegg vedtatt en egen handyrlov (lov om avgrensing i retten til å sleppa hingstar, oksar, verar og geitebukkar på beite). Visse typer dyr kommer inn under både beitelova og handyrlova.

Opprinnelig omfattet beitelova et kapittel 1 med regler om beiteråd og heistyre. Oppgavene til disse to ble i 1980 overført til landbruksnemnd og fylkeslandbruksstyre.

• beite
• husdyr – lovgivning

• Lovdata: beitelova